– Ta sosialiseringsansvar!

– Bibliotekene skal være sosiale møteplasser, samfunnsutviklingsarenaer og brobyggere over kulturforskjeller. Det tenker jeg er bibliotekenes fremste rolle i den nye kommunen, sier kommende kulturutvalgsleder Bjarne Sommerstad.

Reklamer

Bjarne Sommerstad er inne i sine aller siste uker som Andebu kommunes siste ordfører. I nye Sandefjord kommune skal han lede utvalg for kultur, friluftsliv, by- og stedsutvikling. Sasbib-bloggen møtte ham på ordførerkontoret på Herredshuset i Andebu for en prat om bibliotekets rolle i den nye storkommunen.

_dsc0571

– Hva er ditt forhold til biblioteket?
– Du, jeg skal være ærlig og si at jeg bare har lest fem bøker i hele mitt liv. Det er sånn jeg er skikka. Jeg har alltid vært den litt rastløse typen som har måttet gjøre noe… så det er utrolig lenge siden jeg i det hele tatt har lest bøker. De siste tror jeg var Utvandrerne og Innvandrerne – og det var da jeg var konfirmant. Så jeg er ikke akkurat noen lesehest.

– Men er ikke biblioteket veldig mye mer enn bøker?
– Jo, det er det det er! Da jeg var liten, var biblioteket et sted der du lånte bøker. Ei dame med hårknute i nakken satt og stemplet kartotekkort, og så fikk jeg purregebyr når jeg ikke leverte tilbake til tida. Det var hele mitt forhold til biblioteket. Men nå ser jeg det er blitt et helt annet forum. Biblioteket er blitt en møteplass, en kulturbygger, en samfunnsutviklingsarena og en arena for tema og diskusjoner, i en helt annen grad enn det det var før. Jeg var på Sandefjord bibliotek tidligere denne uka og bare gikk rundt og kosa meg og så på utstillinger om historie og ulike samfunnstemaer. Biblioteket er blitt et sted ungene kan komme til og nesten ha en liten fritidsklubb. Sånn som her i Andebu, hvor vi har eget ungdomsrom med spill. Ungdom som skal på fotball, de reiser ikke hjem, men går på biblioteket for å gjøre lekser sammen eller spille, før de drar på trening. Så biblioteket er blitt en møteplass på en helt annen måte enn det var da jeg vokste opp.

– Hva er bibliotekets aller viktigste oppgave, hvis du skal peke på én ting?
– I mine øyne er opplysningsrollen viktigst. Tilgjengeliggjøring av informasjon i et samfunnsutviklingsperspektiv. Samfunnsutvikling, det omfavner jo alt, og her bør biblioteket være den største bidragsyteren til bevisstgjøring.

– Du har sagt at bibliotekene må tørre å provosere. Hva la du i det?
– I det la jeg at hvis bibliotekene skal være synlige, og hvis de som jobber der skal ha en meningsfull hverdag, så må de tørre å bringe på banen tema som kan være tabubelagte og og kontroversielle og som engasjerer folk. Det er via engasjement man får fram de ulike sidene av en sak, og hvis vi ikke tør provosere, får vi ikke noe engasjement. Sånn har denne verden blitt. Du ser det i media, på overskriftene: Hvis de ikke får folk til å løfte på øyebryna og tenke «Oi! Dæven døtte meg!» – da gidder gidder ikke folk lese det. De gidder ikke engasjere seg. Og dette tror jeg også gjelder bibliotekene.

I denne sammenhengenn advarer Sommerstad bibliotekene mot å bli for ensrettet og føle seg bundet av det han mener er opplevde, men ikke reelle, ansvarsområder:
– Den firkanten må de tørre å gå ut av. I min verden har for eksempel ikke bibliotekene noe overordnet ansvar for at unger skal lære å lese. De må tenke bredere. Og det synes jeg Jørgen (Jørgen Hovde, biblioteksjef i Andebu, journ. anm.) har vært veldig flink til, for eksempel med å legge ølsmaking til biblioteket. Da var det nok en del som tenkte: «Men er det noe tema for biblioteket, da?» Men det er det jo. Folk er opptatt av det, og det er kultur, og biblioteket er en kulturarena.

– Du sier biblioteket ikke har et ansvar for å lære barn å lese. Men har det en rolle, som inspirator eller verktøy for lærere?
– Ja, det er klart det har en rolle med å vekke leselyst. Men jeg har inntrykk av at noen bibliotekarer tar dette ansvaret så innover seg at det blir en begrensning for utviklingen deres, sier Sommerstad.

– Hvordan ser et levedyktig og relevant bibliotek ut?
– Det må være en sosial møteplass. Biblioteket i Tønsberg er et godt eksempel på det, synes jeg. Det er en møteplass og en debattarena, og det er helt uforpliktende å gå inn på biblioteket. Det mener jeg er viktig, det at du kan gå inn bare for å ta en kopp kaffe, treffe noen, se på en utstilling eller følge en debatt ovenfra atriet – og gå når du vil. Man kommer inn i et stort rom der folk sitter og leser avisen og prater, og ingen griper umiddelbart tak i deg. Det er som når man går inn i en butikk: Enkelte ganger vil du bare tusle litt for deg selv og se litt, og noen ganger vil du ha hjelp, men da oppsøker du hjelp. Og sånn synes jeg det bør være.

– Men hvordan overfører man det til et lite bibliotek som det i Andebu?
– Ja, det blir en litt annen setting, men jeg har ivra veldig for å få til en sosial møteplass også her, og det har jeg ikke gitt opp.

– Du mener det burde hatt en liten kafé?
– Ja, ikke sant, det var akkurat det som var tanken min for to år siden, da jeg gikk inn for å leie nabolokalet for å skape nettopp den arenaen. Men så stranda det på økonomi, i kommunestyret. Jeg kjempa med nebb og klør, men til slutt var det bare Senterpartiet som ville. Jeg tenker det er det som kunne gjort biblioteket til en møteplass – men den muligheten kommer sikkert tilbake en gang. Og jeg må si at Jørgen får til veldig mye på de premissene som er der. Han samler stadig folk og bruker alle stolene sine. Men det lille ekstra, med den lille kaféen og den uforpliktende sosiale møteplassen, sånn som de har i Tønsberg, det mangler.

– Hva er det motsatte av et levedyktig bibliotek? Hvordan ser det ut hvis det er akterutseilt?
– Det er hvis man blir for spiss og for fokusert bare på bokutlån. Og jeg tror også man skal passe seg for å avfolke biblioteket. Vi har noen eksempler på ubemanna bibliotek, og jeg er ikke så sikker på om det er veien å gå, ikke hvis vi skal utvikle tanken om møteplassen. Det må ikke bli sånn at man putter boka i et høl i veggen, og så kommer det ei ny bok ut. Da blir det nesten som å gå i minibanken.

– Men kan ubemannede åpningstimer være et supplement?
– Det ser jeg jo at det kan være. Men selv om jeg sjøl bare har lest noen få bøker i mitt liv, så ser jeg at det er noe med å kunne komme til et sted der du får anbefalinger og hjelp når du trenger det. Jeg prøver å være på biblioteket en gang i måneden for å sitte der og snakke med folk, og da ser jeg folk komme inn og spørre bibliotekarene: «Har du noe spennende til meg?» Og kanskje de begynner å kjenne hverandre så godt at bibliotekaren sier «ja, nå har vi akkurat fått inn en bok jeg tror du vil ha stor glede av». Og sånne impulser og tjenester får du ikke på et ubemanna bibliotek, og du får heller ikke den hyggelige praten og nærværet som vi mennesker trenger noen ganger. Så vil du bygge ned biblioteket, lar du det være ubemanna – da blir det en liten boksentral, som du i neste omgang like gjerne kan flytte ut på Internett.

– Hvordan kan biblioteket være en aktiv bidragsyter i et moderne demokrati?
– Ja, da må man lage arenaer for nettopp det, sånn som vi jo har prøvd i Andebu, ved å legge debatter dit, hvor politikerne stiller opp og hører folkets mening. Det har vi gjort for eksempel i forbindelse med kommunesammenslåinga og i forbindelse med sentrumsplaner. Og jeg tror at fremover, når det blir arrangert folkemøter og debatter, så vil ikke politikerne tørre annet enn å stille opp. For ellers viser de ikke engasjement, ikke sant? Men da må det tilrettelegges for det og være plass til det. Og når jeg gjennomgående peker på at biblioteket må være en møteplass og en samfunnsutviklingsarena – det henger jo ihop med det å utvikle demokrati.

– Hva kan du si om biblioteket i et stedsutviklingsperspektiv?
– Biblioteket bør være en naturlig del av ethvert hverdagssentrum, på samme måte som andre elementære ting som butikk, legesenter, apotek og frisør. Og vinmonopol. Folk skal ikke trenge å dra utenfor sitt hverdagssentrum for å låne bøker og få de opplevelsene et bibliotek tilbyr, for biblioteket er en hverdagsgeskjeft. Vi ser det her i Andebu: Ungene venter på treninga og leser lekser der, og folk kommer innom etter arbeid for å låne bøker. Og sånn sett mener jeg åpningstidene på biblioteket bør strekke seg litt utover ettermiddagen og kvelden, i hvert fall et par dager i uka, sånn at det blir tilgjengelig for flere. For det jo folk som arbeider og, da.

– Har biblioteket en rolle med å ivareta og utvikle lokal identitet?
– Ja, og det er en viktig rolle, som man kan gjøre til det man vil. Som en kulturarena er det bare fantasien som setter grenser for hvordan biblioteket kan utvikle det. Her i Andebu har vi for eksempel en glassmonter der lokale håndtverkere kan stille ut det de har laget, og temaene som tas opp på biblioteket kan være svært lokale – og det er med og skaper identitet. For eksempel kan skogbrukets betydning i framtida være et tema for Andebu, mens det kanskje ikke er like aktuelt i Sandefjord. En kan også tenke seg identitetsbygging i selve utforminga av biblioteket – kan hende skulle sittegruppene i Andebu vært i massivt tre? Kanskje en eventuell kafé skulle hatt god, gammeldags bondekost? I Andebu har vi en nybakt norgesmester i grøtkoking, Laila Røsholt Rød. Og som jeg sa til Jørgen: «Det her må vi jo ha et tema om på biblioteket! Nå har vi hatt ølbrygging, og vi kan ikke holde på med det hele tida.» Det ville vært både kulturdannende og identitetsskapende med grøt på biblioteket i Andebu, mener jeg!

– Hvordan kan biblioteket stimulere til livslang læring?
– Det er derfor jeg er så opptatt av å lage denne samfunnsutviklingsarenaen  jeg snakker om: Over alt skjer det en samfunnsutvikling, som vi er nødt til å være del av alle sammen. Og vi kan ta av oss brillene, plukke ut høreapparatet og stikke hodet i sanden, men utviklinga skjer likevel. Det har livet lært meg, at vi må møte morgendagen med de endringene morgendagen byr på. Kanskje må vi bli flinkere til å se inn i glasskula. Tenk for en utvikling som kommer til å skje, som vi må henge med på. Vi må lære å endre oss, og i den forbindelse tror jeg biblioteket kan ha en rolle i endringsmestring.

– Som i omlegging til en stadig mer digital hverdag?
– Ja, der tenker jeg bibliotekene bør være i fremste rekke for å forberede oss på endringer. I forhold til kommunale henvendelser, for eksempel. Der er det jo snart bare digitale henvendelser igjen. Og i forhold til handelsmønstrene våre, og så videre. Men så er det jo også en fare for at vi blir usosiale vesener som ikke lenger har virkelig kontakt med andre. Nå som vi snart kan dra på fiktiv fjelltur ved å ha et par briller på hodet, ha fiktiv sex og få fiktive barn… hvor skal det ende?  Og dette er noe bibliotekene kan demme opp for.

– Så selv om biblioteket skal hjelpe oss å mestre endringer, for eksempel i forbindelse med digitalisering, så betyr det ikke at det i størst mulig grad skal digitaliseres, det også?
– Nei, for biblioteket har et sosialiseringsansvar! Ikke bare for oss som bor her nå, men også de som kommer – flyktninger, for eksempel. De har et stort behov for å sosialiseres, ikke bare integreres. Jo lenger vi kommer i den teknologiske utviklinga og med digitale løsninger, jo mer klokskap må vi behandle det med.

– Det har vært en del snakk om å legge de nye servicetorgene til bibliotekene i Andebu og Stokke. Hvilke funksjoner ser du for deg kan legges til et slikt samlokalisert kontor?
– Vel, for det første tror jeg en sånn løsning kan være litt vanskelig… Folk kommer gjerne til et servicekontor fordi de trenger hjelp til noe, og det kan være familieting, personlige utfordringer…

– Du sier det i utgangspunktet kan være en mindre god idé?
– Jeg er ikke så sikker på om det er lurt, nei. I mange tilfeller kan det være helt ufarlig, men du har med folk å gjøre, som kommer til servicekontoret med forskjellige behov og forutsetninger, kanskje i situasjoner der de ikke har det bra. Jeg ser for meg at hvis det har skjedd noe dritt for meg privat, og så sitter jeg på venteværelset på biblioteket, på utstilling, at det kan bli for åpent. Det har ei sånn side óg. Særlig hvis oppgavene blir så omfattende som det det ligger an til. Tenk hvis konsekvensen blir at folk ikke går dit, fordi det blir for beklemmende. Og så, i neste omgang, blir tilbudet lagt ned, fordi folk ikke bruker det?

– Så du ser heller for deg et separat tilbud?
– Ja, i utgangspunktet tror jeg det er det beste. Når folk oppsøker kommunen, så er det fordi de har et behov.

– Til slutt: Hva er ditt beste tips til bibliotekene hvis de vil bli prioritert av politikerne?
– Ta sosialiseringsansvar! Det er mitt største tips! Og ikke spiss og snevre inn tjenestene mot bare bokutlån – da er hele min framtidstanke med biblioteket ødelagt. Unn dere å ha det litt morro på jobben! Ikke vær redd for å få kjeft, for det tåler dere! Og du vet, den som aldri gjør noe galt, han gjør heller aldri noen ting. Kjør på, og se om det går – det er lov å gå på trynet, også i bibliotekverdenen. Tenker nå jeg, da. Man må være villig til å ta sjanser, for selv om det kan være behagelig å stå stille, så fører det ikke noe sted. Tenk brobygging og kulturbygging. Her er bibliotekene veldig viktige, og det må dere ta innover dere, altså. Da blir dere óg prioritert!

2 kommentarer om “– Ta sosialiseringsansvar!”

  1. Når Sommerstad har «et inntrykk av» at enkelte bibliotekarer lar egen og bibliotekets utvikling stagnere på bekostning av litteraturformidling, avslører det at han har forstemmende lite kjennskap til hva bibliotekutvikling innebærer.
    All utvikling av bibliotekene handler ikke om å stadig plusse på storstuetanken med flotte foredrag og arrangementer i folkeopplysningens og sosialiseringens navn.

    Litteraturformidling er, og bør fortsatt være, en sentral del av den stadige utviklingen av dagens bibliotek.
    Det handler slett ikke om at bibliotekene skal lære barna å lese. Hvor Sommerstad har fått denne ideen fra, er for meg en gåte.
    Bibliotekene skal imidlertid sørge for at barna har tilgang på bøker som appellerer og stimulerer til lesing, fra førskolealder og oppover. Barne-og ungdomsbibliotekarene har god kjennskap til barne- og ungdomslitteratur, og holder seg stadig oppdatert på hva som finnes på dette store markedet. Gjennom den kunnskapen bør også bibliotekaren sørge for at lærere og elever får høre om aktuelle bøker, ved å fortelle om dem, vise dem fram i klasserom eller bibliotek. Det er barne- og ungdomsbibliotekarens ansvar å legge til rette for at dette er en stadig pågående prosess.

    Jeg tror slettes ikke det er i litteraturformidlerens rekker Sommerstad bør se etter bibliotekarer som er lite interessert i utvikling – snarere tvert i mot. Min erfaring er at bibliotekarer som driver systematisk med litteraturformidling, både er fleksible, over middels engasjerte og ikke minst opptatt av bibliotekutvikling.

    Det er trist for undertegnede å erfare at en ordfører og kommende kulturutvalgsleder, som riktignok gjør et poeng ut av å bare har lest fem bøker!, «har et inntrykk av at noen bibliotekarer tar dette ansvaret så innover seg at det blir en begrensning for utviklingen deres». Som den eneste bibliotekaren i Andebu som driver aktivt og offensivt med litteraturformidling, oppleves ikke den kommende kulturutvalgsleder uttalelse som et klapp på skuldra for godt utført arbeid – snarere som et spark i baken. Jeg er også svært interessert i på hvilke områder påtroppende kulturutvalgsleder mener at litteraturformidlere ikke er oppdatert og endringsvillige med tanke på bibliotekutvikling.
    Du slette tid – her har folke- og ordføreropplysningen i sannhet en lang vei å gå!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s